Utbrenthet, tegn og symptomer

Dersom du er konstant stresset, hjelpeløs, føler du ikke har kontroll over egen tid, føler deg fanget på jobben og er helt utslitt kan du ha blitt utbrent. Når du er utbrent virker problemer uoverstigelige. Alt ser mørkt ut, og det er vanskelig å samle opp energi til gjøre noe med situasjonen din. Utbrenthet kan true jobben din, dine relasjoner og din helse. Men det finnes veier ut av dette. Hvis du gjenkjenner tegn og symptomer på utbrenthet på et tidlig stadium, kan enkle øvelser være nok til å løse problemet. Hvis du har tillatt at det har gått for langt, kan det ta mer tid og krefter.Det er viktig at du revurderer dine prioriteringer og tar deg tid til deg selv. Søk støtte for å komme raskere tilbake. Utbrenthet er en tilstand der emosjonell, mental og fysisk utmattelse er hovedsymtomer. De er ofte forårsaket av overdreven og langvarig stress. Det skjer når du føler deg overveldet og ute av stand til å møte stadige krav til deg selv. Dersom stresset vedvarer begynner du å miste interessen for ting som interesserte deg før. Motivasjon forsvinner. Din produktivitet er borte, slik at du stadig føler deg hjelpeløs, håpløs, kynisk, og sint. Til slutt, kanskje du føler du ikke har noe mer å gi. På jobben har det gjerne utviklet seg samarbeidsproblemer med kolleger, overordnede, kunder eller klienter. Man blir mindre tålmodig og lettere irritert på folk. Utbrenthet, depresjon og kronisk utmattelsessyndrom har flere likhetstrekk. En fellesnevner er at man identifiserer seg mye med sin jobb, og ikke alltid klarer å skille mellom jobb og privatliv, samtidig som man forsøker å være alt for alle. (JA-Mennesker) De fleste av oss har dager da vi føler at vi er lei, overbelastet, eller lite verdsatt. Det er normalt, men hvis du har tusen baller i luften, som ikke blir lagt merke til og bekreftet. Du må dra deg opp av sengen på morgenen, og vurderer om du skal sykemelde deg. Hvis det er slik du har det, kan du være utbrent.

Du kan være på vei til utbrenthet dersom: Hver dag er en dårlig dag. Å bry seg om jobb eller hjemmelivet, virker som totalt bortkastet energi. Du er sliten hele tiden. Majoriteten av dagen din blir brukt på oppgaver du finner lammende, kjedelig eller overveldende. Du ikke føler at du gjør en forskjell eller er verdsatt. De negative effektene av utbrenthet smitter over på alle områder av livet ditt, inkludert ditt hjem og sosialt liv. Det kan også forårsake langsiktige endringer i kroppen din (immunforsvaret) som gjør deg sårbar for sykdommer som forkjølelse og influensa. På grunn av dens mange konsekvenser, er det viktig å håndtere utbrenthet så snart som mulig. Veien tilbake Åpenhet er første trinn for alle. Og skal man forebygge dette, må det skje både på det arbeidsmessige og det personlige plan. Det er her viktig at arbeidsplassen er kjent med problematikken og er godt organisert. Livsveiledning og mulighet for å lufte sine følelser er et must. Arbeidsplassen kan investere i stimuleringstiltak som coatcing, aktiviteter, trening, kursdeltakelse og etterutdanning. Å få realisere seg selv gjennom livet er viktig. Det samme er bekreftelsen. At den ansatte utgjør en forskjell. Jo mer man gruer seg til arbeidsdagen, jo nærmere er man utbrenthet.

Gift eller ikke. Dette bør du lese.

Noen ganger leser man andre menneskers historier eller tekster som er så rørende at de får deg til å gråte. Den følgende teksten gjorde meg dypt rørt. Det er en ektemann som har skrevet dette: Jeg kom hjem om kvelden, og min kone hadde servert middag, jeg tok henne i hånden og sa: ”- jeg har noe jeg må fortelle deg”. Hun satte seg bare ned og spiste stille. Jeg observerte smerten i øynene hennes. Plutselig visste jeg ikke hvordan man åpner munnen. Men jeg måtte la henne vite hva jeg tenkte. ”Jeg vil ha en skilsmisse”, sa jeg helt rolig. Hun så ikke ut til å bli særlig irritert av mine ord, i stedet spurte hun meg stille “hvorfor?” Jeg unngikk hennes spørsmål, og dette gjorde henne sint. Hun kastet bestikket sitt og ropte til meg “Er du ikke en mann!?” Den kvelden snakket vi ikke med hverandre. Hun gråt. Jeg visste at hun ønsket å finne ut hva som hadde skjedd med vårt ekteskap. Men jeg kunne ikke egentlig gi henne et tilfredsstillende svar, hun hadde mistet mitt hjerte til Jane. Jeg elsket henne rett og slett ikke lenger. Jeg syntes bare synd på henne. Med en dyp følelse av egen skyld, utarbeidet jeg en skilsmisseavtale som sa at hun kunne beholde huset vårt, bilen og en 30 prosentandel av selskapet mitt. Hun kikket på den, og deretter rev hun den i stykker. Kvinnen som hadde brukt ti år av sitt liv med meg hadde blitt en fremmed. Jeg syntes synd på henne. Bortkastet tid, ressurser og energi, men jeg kunne ikke ta tilbake det jeg hadde sagt, for jeg elsket Jane så høyt. Til slutt skrek hun høyt til meg, og egentlig var det dette jeg hadde forventet. For det å se henne gråte var faktisk en slags frigjøring. Ideen om skilsmisse, som hadde besatt meg i flere uker syntes å være fastere og klarere nå. Den neste dagen kom jeg hjem veldig sent, og jeg fant henne sittende og skrive ved bordet. Jeg spiste ikke kveldsmat, men gikk rett i dvale og sovnet veldig fort fordi jeg var trøtt etter en begivenhetsrik dag med Jane. Da jeg våknet om natten, så satt hun fortsatt der ved bordet. Jeg visste bare at jeg ikke brydde meg, så jeg snudde meg bare og sov videre. Dagen etter presenterte hun sine skilsmissevilkår: – Hun ville ikke ha noe fra meg, men trengte en måneds varsel før skilsmissen. Hun ba om at i denne ene måneden skulle vi kjempe sammen for å leve et så normalt liv som mulig. Hennes grunner var enkle: sønnen vår hadde sine eksamener i en måneds tid fremover, og hun ville ikke at vi skulle forstyrre ham med vårt ødelagte ekteskap. Dette var i grunnen greit for meg, men hun hadde noe mer på hjertet.. Hun spurte meg om å huske hvordan jeg hadde båret henne inn i huset på vår bryllupsdag. Hun ba om at jeg kunne gjøre det samme hver dag i en måned. Jeg skulle altså bære henne ut av soverommet vårt til inngangsdøren hver eneste morgen. Jeg trodde hun var blitt gal. Bare for å gjøre våre siste dager sammen utholdelig, så aksepterte jeg hennes merkelige forespørsel. Jeg fortalte Jane om min kones betingelser. Hun lo høyt og syntes det var absurd. ”Uansett hva slags triks hun bruker, så må hun jo innse denne skilsmissen”, sa hun hånlig. Min kone og jeg hadde ikke hatt noe kroppskontakt etter at mine intensjoner ble bragt for dagen. Så da jeg bar henne ut på den første dagen, var vi begge litt klønete. Vår sønn klappet bak oss, “pappa holder mamma i armene”. Hans ord brakte meg en følelse av smerte. Fra soverommet til stua, så til døren. Jeg gikk over ti meter med henne i armene mine. Hun lukket øynene og sa lavt, “ikke fortell vår sønn om skilsmissen”. Jeg nikket, litt opprørt. Jeg satte henne ned utenfor døren. Hun gikk for å vente på bussen til jobb. Jeg kjørte alene til kontoret. På den andre dagen gikk alt mye lettere. Hun lente seg inntil brystet mitt. Jeg kunne kjenne duften av blusen hennes. Jeg innså nå at jeg ikke hadde sett særlig nøye på denne kvinnen i lang tid. Jeg skjønte at hun ikke var ung lenger. Det var fine rynker i ansiktet hennes, og håret hennes hadde grånet. Vårt ekteskap hadde slitt på henne. Et lite øyeblikk lurte jeg på hva jeg hadde gjort mot henne. På den fjerde dagen, da jeg løftet henne opp, så fikk jeg en følelse av intimitet. Dette var kvinnen som hadde gitt ti år av sitt liv for meg. På femte og sjette dag, innså jeg at følelsen av intimitet vokste igjen. Jeg fortalte ikke Jane om dette. Det ble lettere å bære henne ettersom måneden gled forbi. Kanskje denne daglige treningen gjorde meg fysisk sterkere. Hun skulle velge hva hun skulle ha på seg en morgen. Hun prøvde på ganske mange kjoler, men kunne ikke finne en som passet helt. Så sukket hun, “alle mine kjoler har vokst seg større”. Jeg innså plutselig at hun var blitt så tynn, og det var grunnen til at jeg kunne bære henne mye lettere. Plutselig slo det meg … hun hadde gjemt så mye smerte og bitterhet i sitt hjerte. Ubevisst strakk jeg ut hånden og rørte ved hodet hennes. Vår sønn kom inn og sa, “pappa, er det ikke på tide å bære mamma ut?”. – For ham var dette blitt en viktig del av livet. Min kone gestikulerte til sønnen vår om å komme nærmere, og hun klemte ham tett. Jeg snudde ansiktet vekk fordi jeg var redd jeg skulle ombestemme meg i siste minutt. Jeg holdt henne i armene mine mens vi gikk fra soverommet, gjennom stua og ut i gangen. Armen hennes omkranset halsen min mykt og naturlig. Jeg holdt hennes kropp tett, det var akkurat som på vår bryllupsdag, men hennes lette vekt gjorde meg trist. På den siste dagen, da jeg holdt henne i armene mine, så kunne jeg knapt bevege meg et skritt. Vår sønn hadde allerede gått til skolen. Jeg holdt henne fast og sa til henne jeg hadde ikke lagt merke til at vårt liv manglet intimitet. Jeg kjørte deretter til kontoret og hoppet raskt ut av bilen uten å låse døren. Jeg var redd for at en liten forsinkelse ville få meg til å ombestemme meg … jeg gikk opp trappen, åpnet døren, og sa til Jane: “Beklager, jeg ønsker ikke denne skilsmissen lenger”. Hun så svært forbauset på meg, og deretter rørte hun ved pannen min. ”Har du feber?” sa hun. Jeg flyttet hånden hennes fra hodet mitt. ”Beklager, Jane”, sa jeg, ” men jeg vil ikke skilles”. Mitt ekteskap og livet var blitt kjedelig fordi min kone og jeg ikke verdsatte detaljene i vårt liv, ikke fordi vi ikke elsket hverandre lenger. Nå innså jeg at siden jeg bar henne inn i mitt hjem på vår bryllupsdag, så var det meningen at jeg skulle holde henne fast inntil døden skiller oss. Jane syntes plutselig å våkne opp. Hun ga meg en kraftig ørefik, og så smalt hun døra igjen og brast i gråt. Jeg gikk ned til bilen, og kjørte bort. Jeg dro innom en butikk på veien hjem, og der bestilte jeg en stor blomsterbukett til min kone. Den unge damen bak disken spurte meg hva hun skulle skrive på kortet. Jeg smilte og sa: Skriv følgende, “Jeg vil bære deg ut hver morgen inntil døden skiller oss fra hverandre.” Den kvelden kom jeg hjem med blomster i hendene og et smil i ansiktet. Jeg gikk opp trappene, for å finne min kone i sengen – død. Min kone hadde kjempet mot kreften i månedsvis, og jeg var så opptatt med Janes og mine egne behov at jeg ikke engang hadde lagt merke til det. Hun visste at hun ville dø snart, og hun ønsket å spare meg for den negative reaksjonen fra sønnen vår, i tilfelle vi hadde presset gjennom med skilsmisse.. Så i øynene til sønnen vår – ville jeg være en god og kjærlig ektemann …. ………………… De små detaljene i livet er det som virkelig betyr noe i et forhold. Det er ikke det store huset, bilen, eiendeler eller penger i banken. Disse skaper kanskje et miljø som bidrar til lykke, men det kan ikke gi lykke i seg selv. Så finn tiden til å være din ektefelles venn, og gjør de små tingene for hverandre som bygger intimitet. - Da vil sjansene være langt større for et lykkelig ekteskap! Hvis du deler dette, så kanskje du kan redde et forhold? Det er mange par som ikke skjønner hvor nær de var ved å lykkes da de ga opp. (ukjent opprinnelse)Lånt fra http://jungtweet.com/2012/02/17/om-du-er-gift-eller-ikke-sa-bor-du-lese-dette/?fwcc&fwcl&fwl&_ft_=sty.263%3Aactrs.827768705%3Atargets.827768705%3Apub_time.1329499982%3Afbid.271628459574257%3As_obj.5%3As_edge.1%3As_prnt.28%3Amf_objid.271628459574257%3Aobject_id.271628459574257%3Aviewstate_id.373596382456398260%3Apredicted_story_height.255%3Ais_boulder.1%3Ais_hl.1%3Aspos.1%3Ainterface.m_faceweb_ipad

Lilletrollet er 7 år i dag

Åh, lykkelige fredag den 13 januar. Poden, attpåklatten, avkommet, gullet, elsklingen, nurket, epleskrotten, rakkergutten, lykkemumsen, godteriet, lilleemil fyller 7 år i dag. Så velsignet Dag og jeg var da lilletrollet kom til verden på Kongsberg sykehus natt til 13 januar 2005, 3 uker før termin og 3120 g. Det var kaldt, stjerneklart og vakkert ute mens mora var fast bestemt på at dette var siste gang. Far bar på nurket med et fårete utrykk og tårer i øyekroken, mens mor lurte på hva han gråt av? Hva skal jeg gjøre for å gjøre han lykkelig? Lite visste mor om livet gjennom hormonens og endorfinenes briller...

Gromgutten

Sønnen vår med sin tante

Så heldige vi er. Kjærligheten har gitt oss så mye...

Solar plexus i bildet?

Ketil Madwolf Tilley la ut dette bildet på facebook, og spurte sine venner om hva de så i bildet. Det var mange fine svar, og her er mitt svar. Bildet er gult som solar plexus chakraet. Den negative arketypen av Solar Plexus chakraet er slaven. Slaven eller tjeneren som arketype undervurderer selv og gjør ikke ære på sin egen verdi. Tjeneren/Slaven er ikke så langt nede som offeret eller martyren, men den representerer noen som gjør en god jobb, men som er neglisjert, og får lite anerkjennelse for hva man gjør. Tjeneren/slaven har ikke en følelse av at hun fortjener bedre enn hva hun mottar i sitt liv. Hun vil ikke erkjenne sin egen verdi. Denne arketypen frasier seg sin personlige makt og følelsesmessige behov for å vinne anerkjennelse og godkjenning av andre. Personlighet som utvikler seg i puberteten ligger i dette chakra, med andre ord vårt ego. Alle som opplever blokkering av tredje chakra har problemer med å oppnå eller opprettholde sin egen «personlige makt". Det er i solar vi får beskjed om å gjøre noe eller være passiv. Sterk selvtillit er nødvendig for å utvikle intuitive ferdigheter. Solar i balanse er selvtillit og å elske seg selv. Bildet symboliserer dette for meg. for 4 minutter siden · Liker Cathrine Kristiansen Det å elske seg selv kommer fra hjertechakra, men det trenger gnisten fra Solar plexus. Det feminine aspektet av solar er evnen til å holde på energien. Mange kvinner gjør dette i sammenheng med familiens dynamikk. Negative aspekter inkluderer blindt raseri og destruktivt sinne. Følelser kan være motstridende, rå og dyrisk på den enesiden og rolig og poetisk på den andre siden. Bildet viser en kvinne. Det feminine. Hva ser andre i bildet? Hvis du trykker på bildet får du se det større. Skriv gjerne i kommentarfeltet.

Det er viktig å oppdra barna til å stole på sin indre stemme og intuisjon.

Hvis du bærer et barn gjennom livet lærer det aldri å gå. Det er viktig å oppdra barna til å stole på sin indre stemme og intuisjon. De fleste av oss blir oppdratt til å automatisk fornekte og se bort fra våre intuitive følelser. Vi er ikke en gang klar over at vi har dem. Det er derfor viktig for oss voksne å trene oss opp til å være oppmerksomme på våre indre stemmer. Ikke oppdra barne til å fornekte dette. Vi har alle en ekstra sans som ikke blir brukt så mye i hverdagen. Mennesket består ikke bare av masse, syn, hørsel, lukt, smak og følelse. Vi har alle en medfødt klarsynt del. Å leve etter intuisjonen betyr at vi følger vår egen naturlige levemåte. Denne intuitive delen av oss bør være tilstede på lik linje med vår logiske og rasjonelle tenkemåte. Det viktigste du kan lære barna dine er at det ikke er noe galt med dem. Det farligste du kan gjøre er å sammenligne dem med andre barn. Husk at det ALDRI er noe galt med barna dine. Vi som har barn får en enestående sjanse til å utvikle oss. Ved å lytte til barna, ta innover oss signalene de gir – får vi en fantastisk voksenopplæring. Det er alt for mange regler i sammfunnet for hva man ”burde” føle og hva man ”burde” gjøre. Sett deg ned med ungene og snakk om hva som er viktig. Det er viktig å ha familieråd om de mest elementære ting. Skal klærne alltid kastes i skittentøykurven?, er det viktig å dusje å skifte truse, for ikke å snakke om å pusse tennene? Skal alltid fatet og glasset ryddes av bordet etter et måltid? Dere må ut fra dette bli enige om hva som er riktig. Hva barna synes om saken må tas på alvor. Dere må bli enige om de felles reglene slik at alle kan følge dem. Det viktigste du kan lære barnet ditt er å stå i sin egen kraft. Slik bygger du barnets selvtillit. Hvis du i tillegg har lært barnet å lytte til sin indre stemme, så kommer barnet til å nå langt med dette. Den lille stemmen inne i dem som kalles deres krystallklare essens forteller dem hva som er riktig og hva som er galt. Vi er alle født med samvittighet. Det å veie for og i mot. I tillegg så lærer barnet å gå for de tingene de brenner for når de blir voksne... ”Hvis du følger meg og gjør som jeg gjør, vil du gå deg vill. Men følger du deg selv, da er du alltid på riktig vei.” Deres barn er ikke deres barn. De er livets sønner og døtre som lengter etter seg selv. De kommer gjennom dere, men ikke fra dere. Og selv om de er hos dere, tilhører de dere ikke. Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker. For de har egne tanker. Dere kan huse kroppene deres, men ikke deres sjeler, for deres sjeler bor i morgendagens hus, og det kan dere ikke besøke, ikke en gang i deres drømmer. Dere kan strebe etter å bli som dem, men forsøk ikke å få dem til å bli som dere. For livet går ikke baklengs og dveler ikke ved i går. Dere er buene som barna deres blir skutt som levende piler fra. Bueskytteren ser målet på uendelighetens bane, og Hans piler kan fly raskt og langt, Gled deg over å bli spent i bueskytterens hånd, for liksom Han elsker pilen som flyr, elsker Han også buen som er i ro...

Lage eget smør. Cathrine sin egen oppskrift etter prøve og feile metoden. :))

Jeg fant ut at smørmangelen ikke skulle gå ut over oss og julebaksten. Vi er ikke lavkarbo spisere, men er glad i godt smør. Min oppskrift er som følger. 6 små kremfløtepakker piskes til det blir smør. Når kjernemelken spruter i bollen er smøret ferdig pisket. Sil av kjernemelken og bruk fingrene til å klemme ut alt. Nå kan du tilsette nesten en boks med seterrømme. Ta smøret tilbake i mikseren og bland rømme og smør. Du må ha silt bort kjernemelken først. Bruk lite salt. Start med en halv Te-skje. Ikke mer. Smak til før du bruker mer salt. Feilen man ofte gjør er å ha i for mye salt.

Nam, nam... Her er smøret når kjernemelken er silt fra, men før rømmen er tilsatt.

Fløten piskes til krem. Jeg bruker seterrømme i smøret for å få en god smak

Smøret må renne av slik at man får bort kjernemelken. Med rene fingre kan du klemme ut kjernemelken av smøret.

Nydelig ferdig smør. Av 6 vanlige små fløtepakker fyller jeg en pepperkakeboks med ferdig smør.

Karma